Tidløs

Blogg, ellers kjent som blog på engelsk..

Mange folk synes det er nok med kjedelige norsk stiler, og å lese alle 14tiss kompiss og venninene’s msn navn. Men det er jo noen folk som er dumme nok til å bruke fritida sin på lignende ting, slik som bloggere gjør eller forfattere for den saks skyld. Blogging er jo egentlig ganske gøy (om man har fantasi, en gave som Gud tydeligvis glemte under middagsluren hans når det kommer til mitt tilfelle).

WordPress og 1000 andre sider tilbyr fine drafts eller det som kalles for templates for å lage blogger. Er slike ting virkelig nødvendig lenger? Vi har jo msn, der man kan fortelle hele livshistoriens i navne feltet eller “Hva gjør du nå?” Det har jo til og med klart å lage en “Hva hører du på?” funksjon nå.. Er det mange som er interesert i å vise hva man hører på? Jeg hører på Britney Spears, kult? De fleste hører nok alltid på noen litt dårlig sanger som går vekk fra deres vanlige musikk, og da er det vel bedre å gjemme seg vekk en å vise det til alle som sannsynligvis gir faen uansett?

Facebook er jo nr.2 på listen, her er det også “Hva gjør du nå?” Jeg venter sårt på å få se noen skrive “Hva gjør du nå?” Det gir vel du faen i?

Hele idiotien bak denne bloggen er kjedsomhet (regner med denne kommer til å bli godt brukt på skolen) og fordi noen ganger er det morsomt å prøve å leke morsom. Det er noe ikke mange bloggere klarer, men det er nå bra det ikke bare var meg (om du ikke er med Gud) han glemte.

For å være ærlig, så var ikke hele grunnen kjedsomhet. Det var en interesang samtale på vei ut til min kjære hytte rundt halv 11 igår som gjorde utslaget..

Det hele begynte hos Sondre, vi skulle sitte oss ned og spille Rock Band (nei vi har ikke liv). Vi begynte akkurat på en sang og da kom faren susende inn døra og sa han ikke ville ha dette bråket nå. Ut av det fri kom min dumme ide (som jeg nesten angrer litt på idag) om at vi kunne jo reise ut til hytta mi og spille? Det er jo midt uti det frie, litt for rolige hyttiheiti. Det var egentlig bare ment som tull, men den store Sondre begynte virkelig å tenke på ideen.. Etter en lang diskusjon om hvor mange tommer TV’en der ute var og om den var spillbar, pakket vi sammen. For de som ikke vet det, består rock band av; 2 gitarer (vi brukte bare 1), 1 mikrofon og et trommesett i 3 deler + man trenger jo selvfølgelig en Xbox. Så var det ut i bilen å tjohei.

Vi kom endelig fram på parkeringsplassen, og begynte på den 10 minutters gå turen ut til hytta. Klokka var blitt halv 12, og det er ikke så mye utelys for å si det mildt der ute. Jeg foran med gitar rundt skulder og stor pose fullt med xbox i handa og mobil telefon i andre handa for å lyse opp bakken foran meg (funker ikke så jævlig bra for de som føler for å prøve). Veien til hytta er jo ikke akkurat en vei, og det har jo vært så fint vær i det siste (det var ironi) og sjøen var ikke akkurat lav. Vi hadde ikke så mye valg, prøvde å holde oss litt oppe i terrenget, men måtte til slutt ned langs sjøen. Det var her det gikk skjeis. Her gjaldt det å holde takten med sjøen, gå imellom de små bølgene som slo opp langs stranda. Det var ca. plass til to sko mellom stranda og vannet som slo opp. Regner med mange som leser dette har eller har prøvd converse sko, og de holder ikke særlig lenge. Mine er ganske revet opp, og fine hull til vannet og slå til. Så her ble vi våte i skoa alle i sammen, og sorpitte. Maneter var skyllt opp på stranda og det er faen meg ikke lite glatte!

Vi kom da fram til slutt etter å gått igjennom den lille skogen, og gjennom enda mer sorpe. Alt dette var en stor gjettelek, for vi var ikke sikker på at ekstra nøkkelen til hytta faktisk var der. Det var den heldigvis. Inn i varmen (som ikke var særlig varmt). Doffy var sulten som fan, og heiv en vegetar pizza rett inn i ovnen (som sikkert hadde sine beste år for noen tiår tilbake). Det meste avanserte vi har på hytta er en TV og en hi-tech dass. Hi-tech dass? Hva faen er det? Vel. Det er vannledninger der ute, så det gikk ikke ann og ha vanlig dass. Sånn tank-dass funka heller ikke, var ikke plass og vi måtte ha boret gjennom flerne meter hardt fjell. Så vi kjøpte en drittbrenner for å forklare lett. Man gjør sitt beste ned i en vakker pose (over en firkantet lignende do sak som like så godt kunne blitt tatt for ett funkys hus) og trykker på en knapp, så posen detter ned og blir brent.

Vi fikk endelig satt opp alt av rock band greiene og begynte å spille noen sanger. For de som vet hvem Sondre er, så er han fantastisk å synge (det var også ironi). Jeg skal ikke klage, og doffy turte ikke as usual… Så vi spillte oss igjennom en del koselige sanger før vi begynte å ble leie, det skal faktisk ikke så mye til for å bli lei av Rock Band har jeg klart å finne utav. Men veien tilbake? Ingen av oss hadde lyst å begi oss ut på det. Jeg hadde håpet at det skulle være en lommelykt der, og det var det, men den var nesten tom for batteri.. Er det ikke standard?

Veien tilbake gikk veldig mye bedre fordi vannet hadde sunket (klokka var nå altså rundt 1) og vi tutlet oss igjennom skoger og stener. Bløtt var det, og jeg var dassblaut i sko og sokker, men det var ikke mye å gjøre med det. Vi kom gående langs strandkanten forbi andre hytter og hus (ja det bor faktisk folk oppi hyttiheiti utrolig nok) og det kunne sitt ut som vi var i en dårlig Olsen Banden film. Gitar, og trommer og poser fullt opp med ting, det var vanskeligt for oss å tro selv at vi ikke hadde ranet noe. Det var på vei hjem vi begynte å stille hverandre det dumme spørsmålet: Hvorfor i helvete gjorde vi dette? Vi gikk, kjørte og stressa raua av oss for å få spilt litt Rock Band?… Men det gikk nok fort over da Sondre begynte på sin flotte versjon av Ballroom blitz. “There’s a man in the back, raping a cat”. There’s a man in the back, having a panic attack? Balls and tits, balls and tits.. Genialt, og vi lo oss ihjel på vei hjem. Så var det en 30 mins kjedelig biltur hjem igjen..

Balls and tits, balls and tits.